Kristine Asmaro

Innledning  

I denne oppgaven vil jeg vurdere om Norge er et egalitært samfunn med henhold til ikke-vestlige innvandrere sine sjanser til å gjøre det bra i landet. Jeg vil fokusere på statens særlige tilretteleggelse for innvandrere, og innvandreres reelle muligheter til å gjøre det godt innenfor utdanning og arbeid.

Problemstillingen min er:

Innvandrere fra ikke-vestlige land har mindre muligheter til å lykkes i det norske samfunnet enn etnisk norske.

 Hoveddel 

Statens særlige tilretteleggelse 

Enkelte hevder at den norske staten ikke tilrettelegger nok for innvandrere og flyktninger som kommer til Norge. Asylsøkere og innvandrere kommer til et fremmed land hvor de verken kan språket eller kjenner til kulturen. Fordi mange innvandrere, spesielt fra ikke-vestlige land kommer fra et samfunn som er svært ulikt det norske, har mange heller ikke et tydelig bilde av hvordan det norske samfunnet fungerer.

Det tar i mange tilfeller lang tid før søknader for oppholdstillatelse blir behandlet, noe som fører til at asylmottakene ofte er overfylte og trange. På grunn av mangel på personale og andre ressurser, får ikke nødvendigvis asylsøkerne all den hjelpen de trenger. Mange asylsøkere har erfaringer med vold, krig, fattigdom og forfølgelse. Derfor har mange psykiske skader når de kommer til Norge. Tilbudene om psykisk og psykiatrisk hjelp er begrenset i asylmottakene. Om personer med slik bakgrunn får oppholdstillatelse, men ikke har fått god nok behandling, kan dette føre til at personene blir hemmet i arbeidslivet, og blir et avvik i samfunnet.

Norge, som en velferdsstat, hjelper arbeidsløse innvandrere økonomisk i form av sosialhjelp. Bidraget skal gi støtte til livsopphold i den første perioden etter ankomst til landet, til innvandreren får jobb eller starter studier. Det viser seg imidlertid at sosialhjelpen ofte blir en varig inntektskilde. Mange innvandrere har liten eller ingen utdannelse, de vil derfor bare få lavt betalte jobber. Derfor er det mange innvandrere som ikke ser behovet for å jobbe, fordi sosialstøtten gir nok til en god økonomisk levestandard i forhold til hva mange innvandrere er vant med.

Norskopplæringen er en rett og plikt for innvandrere med asyl, opphold på humanitært grunnlag eller familieinnvandring. Opplæringen er gratis så lenge den blir gjennomført i løpet av 5 år etter første arbeids- eller oppholdstillatelse. For innvandrere som fikk oppholdstillatelse etter 1. september 2005 innebærer norskopplæringen først et 50 timers samfunnslærekurs, og så et 250 timer norskkurs. Hensikten med samfunnslærekurset er å gi innvandrere et innblikk i norsk kultur, historie og arv. På denne måten mener staten at det vil bli lettere for nye landsmenn å forstå og tilpasse seg det norske samfunnet.

Mange mener at minstekravet på 250 timer norskkurs er for lite fordi det ikke nødvendigvis gir en utlending nok språklig kunnskap til å bli vellykket i for eksempel arbeidslivet. Om en innvandrer selv ønsker videre gratis norskundervisning, må personen søke til kommunen. Personen kan bli tildelt inntil 2700 timer ytterligere norskopplæring.

Likevel, fordi den økonomiske støtten fra staten ikke er stor nok og fordi mange innvandrere ønsker å komme i arbeid, begynner mange å jobbe med en gang de har fullført den obligatoriske norskundervisningen.

Innvandrere må ofte jobbe mye for å kunne klare seg økonomisk i et nytt land, noe som medfører liten tid til å fortsette norskundervisningen. De kommer inn i en ond sirkel hvor de ikke har mulighet til å slutte i arbeidet fordi de trenger pengene, men heller ikke får forbedret sine norskkunnskaper. Resultatet av dette er at disse personene ikke får bedre betalte jobber, karrieremobiliteten er liten. I tillegg fører mangel på norskkunnskaper til at det blir vanskeligere å ta del i det norske samfunnet, blant annet fordi de vil ha problemer med å følge med på norske tv-programmer og aviser.  

Mangel på god nok språkkunnskap og kulturforståelse har også ført til at personer med innvandrer bakgrunn ofte har store vanskeligheter med å få gode jobber som de er kvalifisert til, og har arbeidet med i hjemlandet. Derfor tar mange høyutdannede innvandrere jobber som krever liten eller ingen utdannelse. For eksempel en ungdomskolelærer som tar arbeid som barnehagetante. Prosentdelen av innvandrere i arbeidsstillinger som krever en høyere utdannelse er betydelig lavere enn prosentdelen av etnisk norske i forhold til andelen kvalifiserte personer. En grunn til at det er slik kan være at det er tryggere for en arbeidsgiver å ansette en person som kan språket flytende og som med høy sannsynlighet forstår seg på normer og regler i det norske samfunnet. På den andre siden finnes det yrker hvor innvandrere med kvalifisert utdannelse fra hjemlandet ikke har like store problemer med å få jobb. Dette varierer etter hvilke yrker hvor Norge mangler kompetanse. I de siste årene har legeyrket vært et eksempel på dette.

Det har vært mye debatt i media om hva som kan gjøres for at innvandrere lettere skal komme inn på arbeidsmarkedet. Et tiltak for å øke sjanselikheten i arbeidsmarkedet er å kvotere personer med minoritetsbakgrunn. Dette har ikke blitt lovfestet, men praktiseres noen få steder, blant annet på Politihøgskolen.

Fordi mange innvandrere ikke får gode nok jobber i Norge, er det mange som velger å starte egne bedrifter som for eksempel indiske/kinesiske restauranter, gatekjøkken og etniske butikker. På denne måten bruker innvandrerne elementer fra sin egen kultur til å livnære seg i det norske samfunnet. Et annet eksempel er 2. generasjonsinnvandrer Tommy Sharif som startet eget dekkfirma og ble mangemillionær etter bare 5 år. En slik bedrift krever at innvandreren har ressurser i form av penger og kunnskap. I følge klasseanalysen til Marx, som skiller samfunnet inn i en overklasse og en arbeiderklasse, hører innvandrere som eier slike virksomheter til overklassen i samfunnet. I dagens samfunn ansees ikke innvandrere som en del av overklassen selv med økonomisk suksess. Dette har med kulturelle forskjeller å gjøre.

Alle barn med norsk oppholdstillatelse og statsborgerskap har formell likhet når det gjelder utdanningsmuligheter, fordi gratis grunnskole og 5 års videregående skole tilbys alle uansett opprinnelse og inntekt. Likevel er det i praksis mange faktorer som ikke sikrer reell likhet. Statistikker viser at barn med innvandrer bakgrunn, både 1.- og 2. generasjonsinnvandrere, får gjennomsnittlig dårligere karakterer enn etnisk norske barn. Det er ikke resultatlikhet innenfor utdanningssystemet. 

En av grunnene til dette er at mange barn med innvandrerbakgrunn ikke kan norsk før de starter på skolen. Noen av disse barna er selvfølgelig 1. generasjonsinnvandrere, og må gå på norskundervisning. Det største problemet ligger i at mange 2. generasjonsinnvandrere ikke lærer norsk før skolestart, noe som fører til at barna henger faglig etter resten av klassen fordi de må bruke mye tid på ekstra norskundervisning. På grunn av dette får barna et dårligere grunnlag i utdannelsen enn norske barn.

Et annet tiltak for å gjøre slutt på dette problemet er at barn med innvandrer bakgrunn slipper barnehagekø. Innvandrerbarn som starter i barnehage plukker ikke bare opp det norske språket, men også deler av norsk kultur. Det negative med dette er at det er dyrt å ha barn i barnehage. I tillegg gjør kontantstøtten det mer lønnsomt å ha barna hjemme. Dette krever også at en av foreldrene, ofte moren, må være hjemme og får ikke deltatt i arbeidslivet.

I følge Weber sin teori om sosial lagdeling, består samfunnet av ulike klasser med mennesker som har like livssjanser. Livssjansene måles i for eksempel økonomiske ressurser, materielle goder, kultur og mulighet til utdanning. Om vi deler samfunnet etter denne teorien gir det en annen forklaring til lavt karaktersnitt blant mange innvandrerbarn. Innvandrerne fra ikke-vestlige land bosetter seg i området med personer av samme sosiale lag – områder med mange innvandrere. Dette fører ofte til at skolene vil ha flere innvandrerbarn enn etnisk norske. Elevene blir påvirket av hverandre og lærer seg ”feil” norsk grammatikk.

På den andre siden viser undersøkelser i følge SSB[3] at flere 2.- og 3. generasjonsinnvandrere tar høyere utdanning enn 1. generasjonsinnvandrere. Det foregår en intergenerasjonsmobilitet i innvandrermiljøer fordi barn av innvandrere tar høyere utdanning enn sine foreldre. En mulighet for at det er slik kan være at disse barna trenger et grunnlag av at tidligere generasjoner har blitt mer og mer integrert i samfunnet. Jo mer foreldrene får opparbeidet en god inntekt, og lærer seg det norske språket og kulturen, vil det være lettere for dem å hjelpe barna gjennom skolegangen. Dette er et eksempel på at det finnes sosial mobilitet i det norske samfunnet.

 Oppsummering/konklusjon 

På en måte er ikke Norge et egalitært samfunn med henhold til ikke-vestlige innvandrere sine sjanser til å gjøre det bra i landet. Årsaken til dette er det er vanskelig for staten og kompensere for ulikhetene i kulturforskjeller og utdannelsesbakgrunn mellom etniske nordmenn og ikke-vestlige innvandrere. Dette til tross for at staten prøver å legge til rette gjennom tiltak for formell likhet, ressurslikhet og resultatlikhet. I tillegg er det en del av de ikke-vestlige innvandrerne som ikke selv forstår hvor viktig det er å lære seg og barna norsk språk og kultur.

1. generasjonsinnvandrere fra ikke-vestlige land har mindre muligheter til å lykkes i det norske samfunnet enn etnisk norske. Dette bedres for 2. og 3. generasjon. Det betyr at det er sosial mobilitet i det norske samfunnet og at Norge på den måten er et egalitært samfunn fordi innvandrere har mulighet til å øke sine sjanser til å gjøre det godt i det norske samfunnet.

http://www.ssb.no/emner/04/02/10/nos_barnehager/nos_d328/tab/tab-6.html

http://www.ssb.no/emner/04/02/utelstud/tab-2004-08-26-03.html

http://www.ssb.no/emner/10/01/ner/arkiv/tab-2006-06-16-05.html

http://www.ssb.no/emner/06/01/innvregsys/tab-2006-06-22-06.html

http://www.dagsavisen.no/innenriks/article1857936.ece

http://www.samora.no/displayarticle103.html

Socius, samfunnskunnskap 2SK, 2002, Cappelen – Morten Hestmann, Frank H. Hernes.

Utdelt hefter

[1] Med ikke-vestlige land menes Asia med Tyrkia, Afrika, Sør og Mellom-Amerika og Øst-Europa.

[2] Med innvandrere menes førstegenerasjonsinnvandrere som har innvandret til Norge, og personer som er født i Norge med to foreldre som er født i utlandet. 

[3] Statistisk Sentral Byrå.